Hjemmelaget surkål som bokashistrø: mye arbeid, lite gevinst

Som skrevet tidligere har vi eksperimentert med kli innsatt med surkålvann som bokashistrø. Det var stor suksess, komposten gjæret veldig fint med det strøet. Surkålvann er imidlertid en begrenset ressurs (eller dyr kjøperessurs, om du vil), og derfor har vi prøvd å lage melkesyregjæret surkål på egen hånd for å bruke det som strø.

Vi brukte en oppskrift vi fant på nettet. Ifølge den skulle det være lettere enn lettest å lage. Første gang modifiserte vi oppskriften ved å legge den oppkuttede kålen i glass med nesten lufttette lokk. Det gikk ikke bra. Det startet en gjæringsprosess i glassene, men etter noen dager luktet det forholdsvis vondt. Glassene begynte også å lekke, fordi væske ble presset oppover i dem.

I andre forsøk fulgte vi oppskriften bedre. Vi hadde alt i en stor gryte, presset det ned med noe tungt (vi brukte en syltetøybøtte ved vann som sto oppå et fat), og hadde så bare et håndkle over i stedet for lokk. Det gikk mye bedre, etter noen dager luktet det surkål.

Vi hadde opprinnelig tenkt at vi også ville bruke hjemmelaget surkål til spising, fordi vi til vanlig bruker ganske mye penger på melkesyregjæret surkål fra Kinsarvik (veldig bra for magen, særlig for folk som ikke spiser melkeprodukter av en eller annen grunn). Men: ingen av oss hadde lyst til å smake på den hjemmelagete. Det er nok rett og slett litt irrasjonelt, men den var liksom ikke så appetittelig.

Derfor tørket vi alt sammen (i ovn på 50 grader m/ litt åpen dør) for å bruke det som strø, men ett stort kålhode ble i tørket versjon til veldig lite strø.

Konklusjon
Kål er veldig billig, men man trenger mange kålhoder for å få nok tørket strø til én bøtte bokashi. Derfor er dette mye jobb for liten gevinst.

Det kan være at hjemmelaget surkål blandet med kaffegrut vil gi større gevinst. Vi kommer imidlertid ikke til å fortsette å eksperimentere med dette prosjektet, men har heller gått over til et nytt eksperiment: bokashistrø av bokashivæske.